yfl_tf2010_romerike: oktober 2010

Livsløp har flere mørke sider.
Jeg vil her belyse at en livsløps syklus har et tvehodet sverd, med dette mener jeg at igjenbruk av et produkt kan og vil i de fleste tilfeller ha sjelden en økonomisk gevinst sett opp mot de
miljømessige fordelene.

Norge kan spare miljøet for 2-3 prosent av de nasjonale klimagassutslippene ved å øke materialgjenvinningen av avfall. Dette vil komme i tillegg til dagens besparelse ved gjenvinning som ligger på rundt 6 -7 prosent. Materialgjenvinning passer inn i det generelle bildet av klimatiltak ved at utslippsmålene ikke kan nås med ett tiltak alene.
Når vi leverer avfall til materialgjenvinning i Norge, blir det aller meste brukt til å produsere råvarer for industrien. Råvarene brukes så til å produsere ferdige varer. Når varer lages med utgangspunkt i avfallsbaserte råvarer, spares miljøet for utslipp av klimagasser knyttet til utvinning og bearbeidelse av nye, såkalt jomfruelige, råvarer. Den største nedgangen i klimagassutslipp som er knyttet til materialgjenvinning, skjer altså der de jomfruelige råvarene produseres. Denne produksjonen kan foregå mange steder i verden, og utslippsreduksjonen knyttet til materialgjenvinning i Norge vil derfor til dels foregå utenfor Norge.
Norges utslipp av klimagasser kan i prinsippet beregnes på to måter. Man kan beregne hvor store utslipp som skyldes nordmenns forbruk av varer og tjenester, uansett hvor i verden de foregår, eller man kan beregne de utslippene som faktisk skjer i Norge, uansett hvem som til syvende og sist er forbrukeren. I Kyotoavtalen er Norges utslippsmål knyttet til de utslippene som faktisk skjer i Norge, og det er disse utslippene som er beregnet i de offisielle tallene for norske klimagassutslipp. Det betyr at utslippskutt fra materialgjenvinning i Norge bare delvis vil vises i de norske utslippsberegningene.
Livsløpsanalyse
En livsløpsanalyse forsøker å belyse et problem ved å ta med alle faktorer i verdikjeden. For eksempel vil klimanytten ved materialgjenvinning påvirkes av endret energi- og transportbehov ved produksjon av ny vare, og hvilken avfallshåndtering materialgjenvinningen erstatter.
Livsløpsanalyser kan være svært kompliserte, og resultatet kan variere en del etter hvilke faktorer og betingelser som legges inn i beregningene (se eget avsnitt i slutten av artikkelen). Resultatene må derfor tolkes med varsomhet. En livsløpsanalyse ser kun på nytte, og ikke på kostnad.
Klimanytten kan beregnes
Internasjonal forskning er kommet frem til en beregningsmetode for hvor store utslipp som unngås ved å bruke gjenvunnet avfall som råvarekilde. Utslippsbesparelsen avhenger av hvilket materiale som gjenvinnes. Ifølge Henryson og Goldmann (2007) er klimanytten følgende:
• Papir: 1,5 x
• Plast: 1,5-2,0 x (vesentlig mer for konstruksjonsplast)
• Glass: 0,6 x
• Stål: 1,0-1,3 x
• Aluminium: 10 x
• Kobber: Nesten 20 x
En klimanytte på 1,5 x betyr at når 1 tonn avfall går til gjenvinning, spares miljøet for 1,5 tonn CO2-utslipp. Tallene er beregnet ved hjelp av livsløpsanalyse (se tekstboks), og utslippsreduksjonen ved materialgjenvinning er målt i forhold til annen relevant avfallshåndtering, slik som deponering og forbrenning med energiutnyttelse.
Ved å kombinere tallene for klimanytte med statistikk over norske avfallsmengder (SSBs avfallsregnskap 2007) og klimagassutslipp (SSBs utslippsregnskap 2008) har vi kommet frem til hvor stor del av Norges klimagassutslipp det er mulig å spare inn ved materialgjenvinning. SSBs avfallsregnskap viser hvor mye avfall som oppsto i 2006, og hvordan avfallet ble behandlet (se tabell 1).
Dagens materialgjenvinning gir ifølge beregningene en utslippsbesparelse på rundt 3,1 millioner tonn CO2. I tillegg kommer besparelsen fra øvrige avfallstyper som tre, våtorganisk avfall (mat, slakteriavfall, og så videre), tekstiler, slam, spillolje med mer. Det antas derfor at vi sparte miljøet for klimagassutslipp på rundt 3,5 millioner tonn CO2 i 2006 ved å velge materialgjenvinning fremfor andre håndteringsformer. Dette tilsvarer 6-7 prosent av de norske klimagassutslippene.
Dersom alt papir-, plast-, glass- og metallavfall kunne gjenvinnes, ville besparelsen vært på rundt 5,3 millioner tonn CO2 i 2006, sammenlignet med ingen materialgjenvinning. I tillegg kommer besparelsen fra øvrige avfallstyper. Den maksimale utslippsbesparelsen ved materialgjenvinning antas derfor å ha vært rundt 6 millioner tonn i 2006. Det tilsvarer om lag 10-12 prosent av dagens norske klimagassutslipp (eksklusiv internasjonal luft- og sjøfart), eller 4-5 prosent over dagens besparelse.
Den maksimale besparelsen (se tabell 2) er imidlertid neppe oppnåelig, siden det er vanskeligere å øke gjenvinningsgraden jo mer som gjenvinnes. Det vil alltid være igjen en rest av avfallet som vanskelig lar seg utnytte, eller går tapt under gjenvinningen, og som derfor må behandles på en annen måte (for eksempel forbrenning eller deponering). Gjenværende potensial for klimagassreduksjoner ved materialgjenvinning anslås derfor til om lag 2-3 prosent av Norges samlede klimagassutslipp. Denne reduksjonen vil, som nevnt, i liten grad komme til å vises i de norske klimagassberegningene, siden den for en stor del skjer i utlandet.
Antar vi at andre land kan oppnå en tilsvarende klimanytte ved materialgjenvinning som Norge, vil land som i dag gjenvinner lite, kunne kutte klimagassutslippene med opp mot 10 prosent av sine egne nasjonale utslipp, hvis de gjenvinner maksimalt. Materialgjenvinning kan derfor betraktes som ett av flere klimatiltak, men er ikke alene nok til bringe utslippene ned til ønsket nivå. Ønsket nivå betyr her det nivået som utslippene må ned på innen 2050, for å begrense økningen i den globale middeltemperaturen til 2,0-2,4 °C. Det ligger på 15-50 prosent av 2000-nivået. En global temperaturøkning på over 2,0-2,4 °C kan føre til alvorlige skader på miljø og infrastruktur. (IPCC 2007).

Tallene viser kun klimanytte, ikke kostnad
Hva som er et samfunnsøkonomisk fornuftig nivå for materialgjenvinning i Norge, må belyses gjennom en fullstendig kost-nytte-analyse for forskjellige valg av håndteringsmetode. Dette ligger utenfor rammene for artikkelen.
Beregningen av klimanytte som vi viser til her, bygger på over 100 livsløpsanalyser sammenfattet i en omfattende svensk rapport (Henryson og Goldmann 2007), og har derfor et bredt grunnlag.
Livsløpsanalyser er kompliserte, og beregningen av klimanytte avhenger av hvilke betingelser som er lagt til grunn for analysene. For eksempel: Hvor godt var avfallet sortert før det ble gjenvunnet? Hvor mye forringes materialene ved gjenvinning (forkorting av papirfibere, blanding av ulike metallegeringer, og så videre)? Under hvilke betingelser produseres de råvarene som avfallet eventuelt erstatter? Hvordan påvirkes det totale forbruket av råvarer når avfallsbaserte råvarer introduseres på markedet? Disse betingelsene kommer ikke klart frem av den svenske rapporten. I det videre arbeidet med miljøstatistikk om avfall og gjenvinning bør derfor beregningen av klimanytte per tonn gjenvunnet avfall kvalitetssikres.
Referanser
Henryson og Goldmann (2007): Jessica Henryson og Mattias Goldmann, på oppdrag for Återvinningsindustrierna. April 2007, «Återvunnen råvara – en god affär för klimatet».

Norge kan spare miljøet for 2-3 prosent av de nasjonale klimagassutslippene ved å øke materialgjenvinningen av avfall. Dette vil komme i tillegg til dagens besparelse ved gjenvinning som ligger på rundt 6 -7 prosent. Materialgjenvinning passer inn i det generelle bildet av klimatiltak ved at utslippsmålene ikke kan nås med ett tiltak alene.
Når vi leverer avfall til materialgjenvinning i Norge, blir det aller meste brukt til å produsere råvarer for industrien. Råvarene brukes så til å produsere ferdige varer. Når varer lages med utgangspunkt i avfallsbaserte råvarer, spares miljøet for utslipp av klimagasser knyttet til utvinning og bearbeidelse av nye, såkalt jomfruelige, råvarer. Den største nedgangen i klimagassutslipp som er knyttet til materialgjenvinning, skjer altså der de jomfruelige råvarene produseres. Denne produksjonen kan foregå mange steder i verden, og utslippsreduksjonen knyttet til materialgjenvinning i Norge vil derfor til dels foregå utenfor Norge.
Norges utslipp av klimagasser kan i prinsippet beregnes på to måter. Man kan beregne hvor store utslipp som skyldes nordmenns forbruk av varer og tjenester, uansett hvor i verden de foregår, eller man kan beregne de utslippene som faktisk skjer i Norge, uansett hvem som til syvende og sist er forbrukeren. I Kyotoavtalen er Norges utslippsmål knyttet til de utslippene som faktisk skjer i Norge, og det er disse utslippene som er beregnet i de offisielle tallene for norske klimagassutslipp. Det betyr at utslippskutt fra materialgjenvinning i Norge bare delvis vil vises i de norske utslippsberegningene.
Livsløpsanalyse
En livsløpsanalyse forsøker å belyse et problem ved å ta med alle faktorer i verdikjeden. For eksempel vil klimanytten ved materialgjenvinning påvirkes av endret energi- og transportbehov ved produksjon av ny vare, og hvilken avfallshåndtering materialgjenvinningen erstatter.
Livsløpsanalyser kan være svært kompliserte, og resultatet kan variere en del etter hvilke faktorer og betingelser som legges inn i beregningene (se eget avsnitt i slutten av artikkelen). Resultatene må derfor tolkes med varsomhet. En livsløpsanalyse ser kun på nytte, og ikke på kostnad.
Klimanytten kan beregnes
Internasjonal forskning er kommet frem til en beregningsmetode for hvor store utslipp som unngås ved å bruke gjenvunnet avfall som råvarekilde. Utslippsbesparelsen avhenger av hvilket materiale som gjenvinnes. Ifølge Henryson og Goldmann (2007) er klimanytten følgende:
• Papir: 1,5 x
• Plast: 1,5-2,0 x (vesentlig mer for konstruksjonsplast)
• Glass: 0,6 x
• Stål: 1,0-1,3 x
• Aluminium: 10 x
• Kobber: Nesten 20 x
En klimanytte på 1,5 x betyr at når 1 tonn avfall går til gjenvinning, spares miljøet for 1,5 tonn CO2-utslipp. Tallene er beregnet ved hjelp av livsløpsanalyse (se tekstboks), og utslippsreduksjonen ved materialgjenvinning er målt i forhold til annen relevant avfallshåndtering, slik som deponering og forbrenning med energiutnyttelse.
Ved å kombinere tallene for klimanytte med statistikk over norske avfallsmengder (SSBs avfallsregnskap 2007) og klimagassutslipp (SSBs utslippsregnskap 2008) har vi kommet frem til hvor stor del av Norges klimagassutslipp det er mulig å spare inn ved materialgjenvinning. SSBs avfallsregnskap viser hvor mye avfall som oppsto i 2006, og hvordan avfallet ble behandlet (se tabell 1).
Dagens materialgjenvinning gir ifølge beregningene en utslippsbesparelse på rundt 3,1 millioner tonn CO2. I tillegg kommer besparelsen fra øvrige avfallstyper som tre, våtorganisk avfall (mat, slakteriavfall, og så videre), tekstiler, slam, spillolje med mer. Det antas derfor at vi sparte miljøet for klimagassutslipp på rundt 3,5 millioner tonn CO2 i 2006 ved å velge materialgjenvinning fremfor andre håndteringsformer. Dette tilsvarer 6-7 prosent av de norske klimagassutslippene.
Dersom alt papir-, plast-, glass- og metallavfall kunne gjenvinnes, ville besparelsen vært på rundt 5,3 millioner tonn CO2 i 2006, sammenlignet med ingen materialgjenvinning. I tillegg kommer besparelsen fra øvrige avfallstyper. Den maksimale utslippsbesparelsen ved materialgjenvinning antas derfor å ha vært rundt 6 millioner tonn i 2006. Det tilsvarer om lag 10-12 prosent av dagens norske klimagassutslipp (eksklusiv internasjonal luft- og sjøfart), eller 4-5 prosent over dagens besparelse.
Den maksimale besparelsen (se tabell 2) er imidlertid neppe oppnåelig, siden det er vanskeligere å øke gjenvinningsgraden jo mer som gjenvinnes. Det vil alltid være igjen en rest av avfallet som vanskelig lar seg utnytte, eller går tapt under gjenvinningen, og som derfor må behandles på en annen måte (for eksempel forbrenning eller deponering). Gjenværende potensial for klimagassreduksjoner ved materialgjenvinning anslås derfor til om lag 2-3 prosent av Norges samlede klimagassutslipp. Denne reduksjonen vil, som nevnt, i liten grad komme til å vises i de norske klimagassberegningene, siden den for en stor del skjer i utlandet.
Antar vi at andre land kan oppnå en tilsvarende klimanytte ved materialgjenvinning som Norge, vil land som i dag gjenvinner lite, kunne kutte klimagassutslippene med opp mot 10 prosent av sine egne nasjonale utslipp, hvis de gjenvinner maksimalt. Materialgjenvinning kan derfor betraktes som ett av flere klimatiltak, men er ikke alene nok til bringe utslippene ned til ønsket nivå. Ønsket nivå betyr her det nivået som utslippene må ned på innen 2050, for å begrense økningen i den globale middeltemperaturen til 2,0-2,4 °C. Det ligger på 15-50 prosent av 2000-nivået. En global temperaturøkning på over 2,0-2,4 °C kan føre til alvorlige skader på miljø og infrastruktur. (IPCC 2007).

Tallene viser kun klimanytte, ikke kostnad
Hva som er et samfunnsøkonomisk fornuftig nivå for materialgjenvinning i Norge, må belyses gjennom en fullstendig kost-nytte-analyse for forskjellige valg av håndteringsmetode. Dette ligger utenfor rammene for artikkelen.
Beregningen av klimanytte som vi viser til her, bygger på over 100 livsløpsanalyser sammenfattet i en omfattende svensk rapport (Henryson og Goldmann 2007), og har derfor et bredt grunnlag.
Livsløpsanalyser er kompliserte, og beregningen av klimanytte avhenger av hvilke betingelser som er lagt til grunn for analysene. For eksempel: Hvor godt var avfallet sortert før det ble gjenvunnet? Hvor mye forringes materialene ved gjenvinning (forkorting av papirfibere, blanding av ulike metallegeringer, og så videre)? Under hvilke betingelser produseres de råvarene som avfallet eventuelt erstatter? Hvordan påvirkes det totale forbruket av råvarer når avfallsbaserte råvarer introduseres på markedet? Disse betingelsene kommer ikke klart frem av den svenske rapporten. I det videre arbeidet med miljøstatistikk om avfall og gjenvinning bør derfor beregningen av klimanytte per tonn gjenvunnet avfall kvalitetssikres.
Referanser
Henryson og Goldmann (2007): Jessica Henryson og Mattias Goldmann, på oppdrag for Återvinningsindustrierna. April 2007, «Återvunnen råvara – en god affär för klimatet».

En tradisjonell måte å klassifisere programvare på, er å skille mellom programvare som yter tjenester til menneskelige brukere og programvare som yter tjenester til annen programvare. Den første kategorien kalles applikasjonsprogramvare og den andre systemprogramvare.
Operativsystemer Windows er eksempler på den siste typen som innehoder bl. a. programvare for håndtering av grensesnitt mot maskinvare ( drivere ), håndtering av prosesser og minneallokering.

Programvaresystemer skiller seg fra andre systemer og produkter ved at de ikke har en typisk produksjonsprosess. Det har gitt opphavet til et V-formet livsløp. Et eksempel på dette finner vi på figuren som er hentet fra Software engineering ( Sommerville, 2004 )

En livsløpsprosess er den dokumenterte beskrivelsen av det prosjektspesifikke livsløpet basert på en livsløpmodell.
Innen hver fase gjennomføres en rekke prosesser som også kalles livsløpsprosesser. Disse prosessene gir retningslinjer for effektiv utvikling og videreutvikling av programvaren.
Økonomer knytter et livsløp til marked og salgsvolum. For dem gjelder modellen i denne figuren.

I ISO/IEC 12207 Standard for information technology – Software life cycle processes grupperes aktivitetene som kan utføres i løpet av livsløpet til programvare i tre grupper. Det er primærprosesser, støtteprosesser, og organisasjonsprosesser. Hver gruppe har flere delprosesser.

For primærprosessene har vi fem delprosesser: innkjøprosessen, leverandørprosessen, utviklingsprosessen, driftprosessen, vedlikeholdsprosessen.
For støtteprosessene har vi åtte delprosesser: dokumetasjonsprosessen, konfigurasjonsstyringsprosessen, kvalitetssikringsprosessen, verifikasjonsprosessen, valideringsprosessen, gjennomgåelsesprosessen, revisjonsprosessen, problemløsningsprosessen.
For organisasjonsprosessene har vi fire delprosesser: styringsprosessen, infrastrukturprosessen, forbedringsprosessen, opplæringsprosessen.
I et prosjekt henter man de prosessene som prosjektets egetart krever og putter dem inn i faser hentet fra en livsløpmodell slik at man får en skreddersydd total livsløpsprosess for det aktuelle systemet.
I Technical report ISO/IEC TR 15271 Information technology – Guide for ISO/IEC 1207 finner vi en evolusjonær livsløpmodell for vår produkt. I den modell følger man på en måte en syklus bestående av fire faser: planlegg hva som skal gjøres, gjør det, sjekk resultatet, ta aksjon og start en ny syklus.

Her representerer hver runde i spiralen en fase. Man starter med plannleging og undersøkelse av krav og muligheter. Et spesielt trekk ved denne modellen er at den legger opp stadig vurdering av risikoer, dvs. Finne ut hva som kan gå galt og sørge for å fjerne eller redusere risikoen. Prototyper bidrar til å avklare krav og risikofaktorer.

Verktøy

En vanlig klassifisering av verktøy er denne:
- Verktøy brukes som støtte til enkeltoppgaver. Eksempler er kompilatorer og editorer.
- «Workbench» er et sett med verktøy som støtter hele faser i livsløpet. Verktøy for å finne og spesifisere krav er et annet eksempel.
- Omgivelser skal støtte opp under alle eller de fleste fasene i livsløpet. En omgivelse kan bestå av flere «workbench» som er integrert sammen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Alfaversjon av Windows er en tidlig versjon som blant annet brukes til interne testformål. Betaversjon er et stadium i utviklingen av et dataprogram. Betaversjoner kommer etter eventuelle alfaversjoner, men før såkalte release candidates (utgivbar kandidat). Om stadiene bare er for intern testing eller for alle som måtte ønske det, er opp til utvikleren. Poenget med å navngi et stadium i utviklingen er å teste programvaren for å finne bugs.

Microsoft har følgt denne utvikling av Windows de siste versjonene:
- Alfaversjoner (nummerert med et firesifret tall. Eks: Windows XP 0001)
- Betaversjon 1 – x (når Windows begynner å bli kjørbart)
- Release Candidate 1 og 2 (som er mer eller mindre fullt operative operativsystem)
Betaversjonene og release candidate-ene er også nummerert med firesifrede tall, men blir også gitt navn som Beta og Release Candidate.

Windows siste utgaver